3. nov, 2020

MGP - 60 deilige år - 2004

Nye regler internasjonalt gjorde nå at man ikke lenger trengte å frykte en dårlig plassering internasjonalt, det ville bare bety semifinale påfølgende år.

Dette året derimot var vi direkte i finalen grunnet vår flotte plassering året før.

Dessverre hadde dette ikke fått verken etablerte norske artister eller komponister til å gå helt av skaftet av den grunn.

Det faktum at det var åpnet for utenlandske komponister gjorde at NRK ble oversvømmet av brev med eksotiske frimerker dette året.

Vel, mulig at svenske frimerker ikke er veldig eksotisk da, her hadde man virkelig kjent sin besøkelses tid.

Da ble omtrent halvparten av bidragene i finalen av det mer eller mindre importerte slaget og de slo også fra seg.

Av de fire som kom seg til gullfinalen var det bare Wig Wam som kan kalles helnorsk.

Deres innsats holdt «bare» til tredjeplass, men ett aldri så lite frø for rockete toner i MGP var sådd.

Vant gjorde den til da forholdsvis ukjente artister Knut Anders Sørum.

Med hel-svensk hjelp på komponist- og tekstforfattersiden sang han sterkt og stødig «High».

I første stemmerunde var det passe hard motstand fra de eneste artistene man anså som litt kjente nemlig Arlene Wilkes og Rebecca Ludvigsen.

Som året før ble man presenter i andre stemmerunde det antall stemmer som ble ringt inn og da slo unge herr Sørum resten av gullfinalefeltet ned i støvlene poengmessig.

Som kjent kan man ikke ta med seg poengene fra nasjonal finale med til den internasjonale finalen.

Eksotiske Istanbul var åsted og Knut Anders har vel i ettertid innrømmet at deltagelsen her var en smule for tidlig i hans karriere.

Selv om han er feilfri vokalt i fremføringen sin så ser man dette formatet var noen hakk for stor for ham på det tidspunktet.

Det endte dermed opp med tre poeng fra vår venner i Sverige og det var ett poeng for hver opphavsmann til låten.

Knut Anders selv skulle gjerne vært disse poengene foruten, mye kulere å ende sist med 0 poeng enn med 3 trøstepoeng.

Uansett, neste år måtte Norge gjennom en semifinale for å komme seg til finalen, kunne man drømme om at man skulle klare å oppnå det?