20. feb, 2022

Melodi Grand Banana

Så var nok en norsk finale over og i år valgte vi altså det en del nok vil kunne finne på å kalle ett tullebidrag.

Tullete eller ei, i mine øyne sender vi en kul og absolutt brukbar poplåt med en innpakning som noen vil elske og andre vil gremmes over.

Genistreken er (om det finns en) at slike bidrag alltid får masse oppmerksomhet og det er absolutt en ting alle som deltar i ESC mer enn gjerne vil ha.

For de som frykter ett dårlig resultat vil jeg minne på fjorårets bidrag, det var en kul og absolutt brukbar poplåt i en innpakning som var av det litt mer useriøse slaget.

De kom til slutt på 4.plass så man skal kanskje ikke ha de aller største vinnerforhåpningene til Subwoolfer, men heller ikke kaste inn de aller største dommedagsprofetiene heller.

Uansett må vi vente til mai med å finne dette ut, husk at enda gjenstår godt over halvparten av årets bidrag å bli offentliggjort.

For med ble det en absolutt severdig kveld, på forhånd tipper jeg riktig gullfinale, men helte mer til at NorthKid skulle ta det lengste strået.

Akkurat det tok jeg helt gledelig feil på, etter snart to år i melankoliens tegn kunne vi like en melankolsk låt nest best, tøysete galskap var uansett det vi ville ha mest.

La oss ikke glemme de åtte andre bidragene, flotte fremføringer og ett av de beste finalefeltene vi har hatt.

I gullfinalen ble det nesten storeslem til de forhåndskvalifiserte, bare Sofie Fjellvang klarte å presse seg inn der. 

Akkurat det tror jeg nok skyldes litt at en del av de andre konkurrentene konkurrerte mot en lignende låt og kanskje derfor stjal poeng fra hverandre.

Spesielt tydelig var det for lille Gressviks to store døtre Oda Gondrosen og Maria Mohn.

Sistnevnte var nok den jeg ble mest overrasket over ikke tok seg til en gullfinale.

Synes vel for øvrig at det seansen der gullfinalistene ble ropt opp for deretter å rope opp gullduellantene rett etterpå ble en litt merkelig affære.

Hadde det ikke vært like greit å gå rett på gullduellen og dermed la de andre finalistene ende på en delt tredjeplass?

Dette er uansett småplukk, vi fikk en flott final, en forventet vinner og vi kommer uansett til å bli en snakkis i Torino.

Da er vi allerede på en god vei og flere av artistene i går hadde lyst på å prøve seg på nytt i 2023, da forhåpentligvis i en større finale-sal enn H3-arena, bare 500 stykker på en norsk finale var slikt sett en stusselig opplevelse når vi tenker tilbake på finalen i Trondheim for 2 år siden.

Men, selve TV-programmet var alt annet enn stusselig, det var flotte greier og vel så det.

Så var nok en norsk finale over og i år valgte vi altså det en del nok vil kunne finne på å kalle ett tullebidrag.

Tullete eller ei, i mine øyne sender vi en kul og absolutt brukbar poplåt med en innpakning som noen vil elske og andre vil gremmes over.

Genistreken er (om det finns en) at slike bidrag alltid får masse oppmerksomhet og det er absolutt en ting alle som deltar i ESC mer enn gjerne vil ha.

For de som frykter ett dårlig resultat vil jeg minne på fjorårets bidrag, det var en kul og absolutt brukbar poplåt i en innpakning som var av det litt mer useriøse slaget.

De kom til slutt på 4.plass så man skal kanskje ikke ha de aller største vinnerforhåpningene til Subwoolfer, men heller ikke kaste inn de aller største dommedagsprofetiene heller.

Uansett må vi vente til mai med å finne dette ut, husk at enda gjenstår godt over halvparten av årets bidrag å bli offentliggjort.

For med ble det en absolutt severdig kveld, på forhånd tipper jeg riktig gullfinale, men helte mer til at NorthKid skulle ta det lengste strået.

Akkurat det tok jeg helt gledelig feil på, etter snart to år i melankoliens tegn kunne vi like en melankolsk låt nest best, tøysete galskap var uansett det vi ville ha mest.

La oss ikke glemme de åtte andre bidragene, flotte fremføringer og ett av de beste finalefeltene vi har hatt.

I gullfinalen ble det nesten storeslem til de forhåndskvalifiserte, bare Sofie Fjellvang klarte å presse seg inn der.

Akkurat det tror jeg nok skyldes litt at en del av de andre konkurrentene konkurrerte mot en lignende låt og kanskje derfor stjal poeng fra hverandre.

Spesielt tydelig var det for lille Gressviks to store døtre Oda Gondrosen og Maria Mohn.

Sistnevnte var nok den jeg ble mest overrasket over ikke tok seg til en gullfinale.

Synes vel for øvrig at det seansen der gullfinalistene ble ropt opp for deretter å rope opp gullduellantene rett etterpå ble en litt merkelig affære.

Hadde det ikke vært like greit å gå rett på gullduellen og dermed la de andre finalistene ende på en delt tredjeplass?

Dette er uansett småplukk, vi fikk en flott final, en forventet vinner og vi kommer uansett til å bli en snakkis i Torino.

Da er vi allerede på en god vei og flere av artistene i går hadde lyst på å prøve seg på nytt i 2023, da forhåpentligvis i en større finale-sal enn H3-arena, bare 500 stykker på en norsk finale var slikt sett en stusselig opplevelse når vi tenker tilbake på finalen i Trondheim for 2 år siden.

Men, selve TV-programmet var alt annet enn stusselig, det var flotte greier og vel så det.

Nyeste kommentarer

26.09 | 20:30

Det var Ilse de Lange som stod bak vinnerbidraget fra 2019. Hun introduserte Duncan Laurence for utvelgelseskomiteen.

24.08 | 16:59

Vel, ligner for mye på "Shallow" for min smak

11.05 | 07:16

Den desidert beste låta ble fremført av en italiener i pausen før resultatene kom. Det sier litt

10.05 | 11:59

Helt enig👍

Del denne siden