8. mar, 2022

Politikk....ellers takk - del 1

Etter at jeg fikk stikke hodet mitt frem og si hva jeg mente om utestengelsen av Russland fra årets internasjonale finale i Dagsrevyen tenkte jeg at jeg kanskje skulle skrive litt om emnet.

Ganske lenge var pop-musikk noe som ikke plagsomt brydde seg om de store sakene i samfunnet, det holdt åpenbart å synge om hjerte og smerte, der var den en utømmelig kilde å hente musikk fra.

Men, så fikk noen den åpenbare ideen at når man fikk så mange til å lytte på det man sa i låten sin så kunne man kanskje si noe vettugt og det er noen av disse låtene jeg vil skrive om i denne serien.

Øy-nasjonen Kypros har deltatt i vårt elskede sirkus siden 1981 og her den litt irriterende rekorden med å ha vært med fleste ganger uten å ha vunnet.

Men, allerede i 1976 var denne øye litt med i konkurransen, da som tema for det greske bidraget «Panagia Mou, Panagia Mou».

Kypros er en delt øy, den nordlige delen ble okkupert av tyrkiske styrker i 1974.

Befolkningen på Kypros besto av mennesker både av gresk og tyrkisk avstamming.

Denne invasjonen førte til at disse to folkegruppene måtte flykte til sin del av øya, noe som førte til at mange mistet et hjem de hadde hatt lenge.

Det er denne invasjonen Mariza Koch synger om i sin sang fra 1976 og hun er ikke nådig.

Her synges det om telt, ikke befolket av turister, men av flyktninger og om ødelagte ruiner og om napalm-bombing.

Heftige greier med andre ord, dog siden låten ble fremført på gresk var nok innholdet gresk for de fleste.

Plasseringen ble bare en 13.plass og så vidt jeg husker skapte den ikke mye oppstyr i sin tid.

Tyrkia som debuterte året før i ESC var ikke med dette året, de hadde nok protestert om de hadde vært med.

For mange står dette bidraget fra Hellas som det som brøt den politiske jomfruhinnen i ESC, men tro om ikke Norge var litt tidligere ute egentlig?