Tid for hevn?

Tre ganger har Norge ikke klart å kvalifisere seg til finalen. Første gang var for 10 år siden i Helsinki da Guri Schanke sang "Ven A Bailar Conmigo". I semifinalen fra helvete men hele 28 sangen som konkurrerte om 10 plasser i finalen var i grunn ikke 18 plassen hun fikk hakkende gærnt. 28 sanger er faktisk det største antall sanger som har vært med i en Eurovision-sending noen gang. I fjor hadde jeg håpet lenge at Agnete skulle klare biffen, men etter hvert som tiden går i finalebyen skjønner man hvilke låter som sliter med å falle i smak og det var vel den skjebnen Norge fikk i fjor. Agnete har ikke avskrevet at hun vil delta igjen, men jeg regner med at hun tar noe års pause før neste gang hun mer enn gjerne må prøve seg. Siste dame ut som ble snytt for en finaleplass var Stella Mwangi i 2011. Sjelden har jeg vel vært mer skuffet og sint enn dette. Faktum er at hun faktisk var den som fikk best applaus i salen, så da kom det faktum at finaleplassen røk som en rimelig negativ overraskelse. Når vi i ettertid så at vi kom på 17 plass av 19 låter så skjønte vi at det å vinne publikum i salen aldri er en garanti på hvordan det går. Men, Stella har fortsatt med musikken hun og vi blir gjerne med henne til Kiev for å hevne det faktum at hun ikke kom til finalen. For det er nå engang ett faktum at alle de 20 landene som kvalifiserer seg til finalen drar hjem med å ha opplevd en seiersfølelse en gang under oppholdet og bare det å få lov til å opptre i den store finale er nok også en stor seier for mange. Så får plasseringen i selve finalen være underordnet. Der kan som kjent bare en låt vinne.