Eksotiske dyr

Det nærmer seg norsk finale med stormskritt og da er det vel i grunn på tide å mimre litt. Den første norske finalen jeg husker er den fra 1971. Jag var 7 år gammel og husker nok best Anita Hegerland som bare var 3 år eldre enn meg. Gi meg noen år til på baken så kan jeg også delta, tenkte jeg den gang. Og deltatt har jeg jo gjort, dog på en litt annen måte enn Anita Hegerland gjorde da. 1971 er ett rekordår på mange måter MGP-messig sett. Det var hele 12 låter med i finalen, noe som ikke er vanlig. Tidligere nevnte Anita Hegerland ble med sine 9 år i 1971 tidenes yngste artist noensinne i MGP, hun fylte 10 år noen dager etter finalen. Og sammen med vinneren det året, Hanne Krogh som er vår yngste deltager noensinne internasjonalt som 15-åring er dette rekorder begge vil ta med seg i graven, med mindre aldersgrensen i MGP og Eurovision blir endret ned fra 16 år som den er nå. En annen ting finalen i 1971 huskes for er at det faktisk var første gang komponist og tekstforfatter til de enkelte melodier kjent før finalen. På hele 60-tallet var det en dypt bevart hemmelighet. Det var da vanlig å åpne konvolutten med navnet på opphavspersonene etter at vinneren var kåret. Og ett år spurte de rett og slett om de som hadde låten var til stede i salen slik at de kunne komme opp på scenen og få seg litt heder og ære. Men, det var de ikke. Mye mulig at de ikke engang hadde fått med seg at den hadde en låt i finalen. I 1971 derimot var det årets vinnerkomponist Arne Bendiksen til stede og han fikk også æren av å dirigere orkesteret i Dublin når Hanne Krogh og "Lykken Er" sang seg frem til en neste siste plass. Kun Malta som sang på sitt egen eget språk maltetisk klarte vi å slå det året.