På vei til Kiev

Så var man på vei til sin 25 internasjonale finale og har en liten mellomlanding i Munchen og hva er vel ikke bedre enn å hedre den låten man likte best det året jeg var på min første finale. Og tamtara – nok en gang er den en italiensk låt. Denne gang Mia Martini og sangen «Rapsodia». Råere og hesere enn dette går det vel nesten ikke an å gjøre det.
Bare det å få kjøpe billett til en internasjonal finale var en megastor ting den gang. Og det faktum at billetten som var på tredje rad……fra bakerst i salen og kostet 1100 kroner var i grunn en bagatell i det hele. Jeg huske at jeg like før sendingen begynte måtte klype meg litt i armen sånn bare for å sjekke at jeg virkelig var i Malmö og at jeg ikke bare drømte.
I grunn var hele den finaledagen litt av en opplevelse. Tilbake i de dager var det riktignok en sikkerhetskontroll for å komme inn, men de svenske arrangørene var så rause at de hadde dagspass for de som kunne tenke seg å komme innom å ta en titt. Og når noen skaffet oss det på finaledagen sa vi jo ikke nei til det. Og allerede i køen for å komme gjennom sikkerhetskontrollen startet moroa. For der stod det jo også deltagere og siden man allerede hadde kjøpt programmet så var man på autograf-jakt. Tror det var den israelske artisten som ble mitt første offer. Deretter så jeg Mia Martini, fant hennes side i programmet, men på vei mot Mia gikk jeg forbi Linda Martin. Forfjamset over denne overdosen av Grand Prix-artister spurte jeg henne om autografen og viste henne bilde av Mia Martini. «That’s not me», sa hun og slo meg lett på armen. Så med andre ord kan jeg skryte på meg å ha blitt fysisk angrepet av en artist som har vunnet Eurovision.
Jeg bladde om til den siden Linda stod i programmet, fikk autografen og har ikke hatt senskader etter det fysiske angrepet.
Etter at vi var kommet inn fant vi noen flere artister som vi fikk autografen fra. Deretter ble det opplyst at det var noen ledige billetter til den siste generalprøven. Naturligvis ville vi jo det og da fikk vi se hele finalen fra tredje rad og det var jo en stor opplevelse. Alt i alt, ikke rart at man ble bitt av basillen. Dog dro jeg ikke til Millstreet året etter, men siden 1994 har jeg vært på alle internasjonale finaler. Det er ikke verdensrekord, men skal jeg skryte av å være i verdenseliten i noe så må det være antall deltagelser i akkurat denne konkurransen. Og nå er det min 25 gang – sølvjubileum – skulle nesten fått en sølv-pokal fra NRK får all den støtten jeg har gitt den norske artisten. Tror dog jeg må kjøpe den pokalen selv, uansett jeg skal kose meg i Kiev og rapportere masse, både på bloggen min og på siden til ESC-Norge.