Fast-food musikk

Årets portugisiske vinnermelodi har blitt en elsk/hat-låt for mange. Enten så synes man det er fantastisk vakker, eller så synes man den er drepende kjedelig. Noen mener sågar at man trodde at bunnen var nådd da Jamala vant i fjor, men øyensynlig var det enda ett steg nedover på tragisk dårlige sanger-stigen.

Dem om det, jeg er blant de som elsker låten. Og jeg likte også veldig godt de han sa etter han hadde vunnet og hadde kommet opp på scenen for å motta seierstrofeet. Joda, det han sa hadde ett lite sting i seg, men det var etter min mening ikke over streken i det hele tatt.

Akkurat det er det en del som ikke er enig i. Den svenske deltageren Robin Bengtson mente at det han sa ikke var en vinner verdig. Jeg kan tendere å være enig i at ordet fast-food kanskje kan virke nedlatende for noen.

I restaurant-bransjen er vel fast-food det laveste man kan komme på rangstigen. Og mange mat-forståsegpåere nærmest fnyser over tanken på å innta føde på ett slikt sted. Men, samtidig er vel dette den typen restaurant flest mennesker besøker i løpet av sitt liv. Man får tross alt mat servert fort og greit og som oftest smaker det godt hvis man ikke har en altfor kresen gane.

En annen måte å beskrive fast-food på er vel kanskje mat det ikke er lagt altfor mye sjel i når man har lagd den. På flotte restauranter bruker de timevis på en liten forrett, grønnsakene er dyrket på en fjellgård opp i hutiheita og dyrene vi spiser kjøttet fra har kun spist en type urter for å overdrive en smule. Med andre ord kokken som har lagd maten du spiser har lagt mye sjel, innlevelse og følelser i den maten du spiser.

Og det er det jeg tror Salvador mente med fast-food-musikk, låter komponert uten at det er ekte følelser bak, heller mere kalkulerte følelser. Eller låter som enkelt og greit bare er ment for å underholde og ikke gi sitt publikum er dypere opplevelse med låten.

Ta den bulgarske låten som kom på andre plass. Hele 5 navn stod på komponist-listen der. De hadde snekret sammen en flott låt og Kristian som sang låten gav den masse følelser i sin fremføring. Så det blir ikke nødvendigvis sjelløs søl selv med mange kokker involvert.

Den norske låten hadde også en tekst med betydning og der hadde komponisten JOWST innsett sine egne begrensinger og valgt en av sine venner til å skrive teksten.

Men, det var nok låter som nok manglet der mere dype innholdet som Salvador savner. Og når sant skal sies så er nok flertallet at de poplåtene vi hører både i Grand Prix og ellers kanskje sjelløse både tekstmessig og melodimessig. Men, det gjør dem ikke til dårlige låter. Tvert i mot mange av dem er blant det største og mest populære sangene vi vet.

Kan vi ikke være enige om at alle typer låter har sin plass i den vidunderlige verdenen av musikk, den ene typen er ikke bedre eller dårligere enn den andre.

Det er nå bare en gang slik at innenfor musikkbransjen som i restaurantbransjen er det ett mye større marked for fast-food enn for noen som er lagd med mye sjel og innlevelse så da er det kanskje ikke så rart at når en sjelden gang en representant for den sistnevnte kategorien vinner en konkurranse om hvem som er best likt blant det store europeiske publikummet i konkurranse med fast-food, så må han nesten få nevnt det i sin takketale.

Jeg fikk ett kort møte med Salvador og jeg spurte han som den andre artistene jeg filmet om å si hvem han var, hilse til norske Grand Prix-fans og be dem om å stemme på han. Det siste ville han ikke gjøre. Han sa i stede at han håpet at vi fikk noen følelser etter å ha hørt den. Vel, det fikk vi og resten av Europa siden han vant en overlegen seier og hans poengsum også etter den "gamle" stemmemetoden ville gitt han flere poeng enn Alexander Rybak fikk i 2009.

Akkurat dette tapet tror jeg Alexander Rybak tar med den største fatning all den tid han allerede har lagd en engelsk cover-versjon av låten.

Kort oppsummert, det er ikke noe galt i å nyte fast-food enten det er innenfor matområdet eller musikkområdet, så nyt det du liker best uansett hvor lang tilberedings-tid det har. Bon appetit.