Gode minner for 25 år siden

Siden det er 25 år side jeg var på min første norske og internasjonale finale føler jeg det er på sin plass med ett tilbakeblikk. Og jeg går rett til starten i 1992. Og jeg vil vise dere min favorittlåt fra hvert år.

Den norske finalen ble en rysare av en avstemming. Det var i den siste avstemmingen at Merethe Trøan snøt Tor Endresen for seieren og Merethe fikk seg en tur til Malmö.

Selv hadde jeg Torhild Nigars bidrag «Hjembygd» som min favoritt, men var likevel storfornøyd med at det var Merethe som vant.

Selv om det var en stor høydare å være publikum i Oslo Spektrum var det jo mange ganger mer spennende at man hadde fått billett til den internasjonale finalen. Jeg husker jeg betalte nesten 1.100 svenske kroner for en sitteplass bare noen rader fra bakveggen i salen så med andre ord «milevis» fra scenen. Men, det gjorde lite, jeg var jo innenfor Grand Prix-sirkuset endelig.

Vel fremme i Malmö begynte morroa. Datidens president i Grand Prix-klubben Kato Hansen klarte å skaffe oss 4 norske fan dags-pass og vipps dermed var vi innenfor i hallen mange timer før showet skulle starte. Vi fikk denne akkrediteringen like før artistene begynte å ankomme for å delta i den siste generalprøven. Så da vi stod i sikkerhetssjekk-køen dumpet vi plutselig bort i mange av artistene.

Og siden vi allerede hadde kjøpt programmet startet vi med autografjakt der og da. Husker ikke helt hvem jeg fikk fra, men en episode husker jeg godt. Jeg så at Mia Martini fra Italia var på vei inn og bladde opp til den siden i programmet der bildet av henne var. Men, på vei bort til henne stod irske Linda Martin. Forfjamset av dette faktum spurte jeg likegodt henne om jeg kunne få en autograf. Og viste frem siden i programmet med bilde av Mia Martini.

«That’s not me» sa Linda mens hun slo lett til meg på armen. Så jeg kan dermed skryte av å bli slått av en som senere skulle bli en Eurovision-vinner. Og jeg fikk autograf selv etter en sånn tabbe fra min side.

Etter at både jeg og artistene var vel inne i hallen, jeg fikk adgang til pressesenteret varte det ikke lenge før siste generalprøve skulle starte. Og da de spurte de tilstedeværende om de ville ha billetter til den siste generalprøven grep man naturligvis sjansen. Så da fikk man sett den fra tredje rad fra scenen og ikke tredje rad fra bakerst hvor jeg skulle sitte senere på kvelden.

Naturligvis var den en stor opplevelse å se hele showet på så nært hold. Og man gledet seg ikke mindre til finalen senere. Og etter å vært innom ungdomsherberget der vi bodde stilte man opp på finalen i fin klærne må vite.

Jeg husker at jeg noen minutter før finalen starter måtte klype meg selv i armen mens jeg tenkte at jeg faktisk var tilstede i hallen og ikke hjemme i stua.

Selve finalen ble ganske så kjedelig og jeg var vel ikke mega-begeistret for de tre låtene som kom på seierspallen. Men, rett utenfor seierspallen kom den låten jeg likte best i 1992. Mia Martini sang «Rapsodia» og med en slik innlevelse og styrke at det er en fryd å høre på.

Heldigvis fikk vi komme inn på etterpå-festen med den samme akkrediteringen vi fikk tidligere på dagen. Der traff jeg Mia og fikk fortalt hvor godt jeg likte sengen hennes. For øvrig kan det meldes at østeriske Tony Wegas muligens tok seg en smule for mye å drikke på festen etter showet. Uansett, jeg var kraftig bitt av Grand Prix-basillen og har vel ikke blitt bra siden.