Gode minner for 24 år siden

Jeg må altså gå hele 24 år tilbake i tid til den siste gangen jeg satt hjemme i min egen stue og så på den internasjonale finalen som ble avholdt i den forholdsvis lille landsbyen Millstreet i Irland.

At et såpass lite sted med kun 1500 innbyggere fikk avholde et så stor arrangement skyldes nok at en lokal businessmann lot irsk TV låne sin arena helt gratis. La oss håpe det dryppet noen turistkroner på stedet i ettertid.

Ryktene sier at alle artistene og alle de andre involvert måtte reise en time med buss fra hotellet for å komme til arenaen så det ble mye busskjøring på dem, håper ikke altfor mange av dem lett ble bilsyke.

Jeg satt som sagt i min egen stue og hadde noen MGP-kamerater på besøk. Dette var før sosiale medier var en greie, internett var vel knapt nok funnet opp så det var veldig lite informasjon vi viste om hva som hadde foregått på øvingene opp til finalen. Ikke ante vi hvordan scenen så ut og ikke hva artistene skulle ha på seg og hvordan de hadde valgt å fremføre låtene sine.

Alt vi hadde var de videoene vi hadde sett på Adresse Millstreet som hadde gått på TV i ukene før finalen.

1993 hadde to store endringer. Grunnet det faktum at tidligere Jugoslavia hadde gått i oppløsning og flere land i Øst-Europa nå gjerne ville inn i Grand Prix-familien ble det arrangert en kvalifiseringskonkurranse i Ljublana i Slovenia. Der kjempet 7 land som ikke hadde vært før som selvstendige land om tre plasser til den internasjonale finalen. I tillegg ble det nye utslagsreglene innført der de av landene som hadde gjort det dårligst året før måtte stå over neste år. Og det fikk de 5 landene som kom nederst på resultatlisten svi får året etterpå.

Jeg hadde vært tilstede på den norske finalen det året arrangert i Chateau Neuf hvor årets finale hadde fått slengt på seg Variete Melodi Grand Prix. Vi skulle liksom tilbake til gamle dager og siden NRK oppfordret publikum til å komme i «gamle» kostymer leide jeg meg gammeldags stripet dressjakke og strå-hatt og så vel sånn passe tidsriktig ut hvis dette hadde vært finalen i 1923 og ikke i 1993.

I den forholdsvis kjendistunge finalen var det den meste ukjente som gikk hen og vant. 16 år gamle Silje Vige sang sin egen fars låt «Alle Mine Tankar» og det fikk hun best betalt for fra de 10 distriktsjuryene som bestod av 60% vanlige mennesker og 40% fagfolk.

Rett etter den norske finalen viste det seg at denne låten hadde blitt spilt på NRK Rogaland høsten før. Diskvalifikasjonsspøkelse hang plutselig over låten, EBU som NRK hadde spurt til råds om de muligens burde sende en annen låt sa at det burde NRK gjør. Men, NRK holdt hodet kaldt og behold Silje Vige sin låt som vår representant og det var i grunn smart. Om de to som kom på andre plass i den norske finalen er like enig i det sier historien ingenting om.

Vel fremme i Irland gjorde Silje en meget god figur på scene som siste artist ut. Og avstemmingen begynte riktig så bra for Norge og vi var vel oppe og snuste på ledelsen helt i starten av avstemmingen. Dog endte vi på en flott 5 plass ett surt lite poeng bak Frankrike. Og siden verken Sverige eller Danmark gav oss poeng så vet vi jo hvem vi skal gi skylden til. Det må dog sies at vi ikke gav våre to naboland poeng heller da.

Avstemmingen var ganske så spennende og ble ikke avgjort før siste land hadde stemt. Og da ble det klart at Irland fikk sin første hjemmeseier. Og det tok naturligvis helt av i salen.

Andre ting man husker fra dette året er belgiske Barbara Dex. Hun kom riktignok på siste plass med en fin låt, men huskes best for en annen ting. Hun hadde valgt å designe kjolen sin selv og det gikk en smule gærnt. Såpass fæl syntes de fleste at denne påkledningen var at en avstemming over styggeste hvert år påkledning hvert år kalles Barbara Dex-award. Vi får håpe at Barbara ikke tar akkurat det så tungt.

To låter var veldig moderne, Nederland og Spania og blant fansen var disse tippet høyt basert på det vi hadde sett og hørt på forhåndsvideoen. Nederland leverte varene til gangs, men Spania valgte å skippe den moderne varianten og kom med en håpløs orkestervariant som virkelig ødela. Faktisk en av de store nedturene vi har sett i Grand Prix spør dere meg.

For å finne min personlige favoritt må vi gå til en av de typene låter jeg er veldig svak for og det er de av dem som er av det melankolske slaget. Og bosniske Fazla som kom fra er krigsherjet Bosnia og Hercegovina gjorde stort inntrykk på publikum i salen. Dessverre var ikke de som stemte like berørt så det ble bare en 16.plass i debuten for dette landet som tidligere var en del av Jugoslavia. Men, fin låt var det og året etterpå dro jeg til Irland selv. Og siden har Eurovision aldri blitt kvitt meg.