Gode minner for 23 år siden

For første gang skulle jeg til et land jeg aldri hadde vært i og lite visste man da at jeg måte to ganger tilbake til Dublin ganske så kjapt. Ikke at det var så ille, Dublin og irer generelt er hyggelig de.

Man var jo naturligvis til stede på den norske finalen i Oslo Spektrum. Og siden dette var i OL-året 1994 så hadde man i grunn det som et slags gjennomgangstema. Det funket vel så dær og når man i ettertid ser på finalen så skjønner man også at den som produserte dette var veldig glad i tåkete bilder. Mulig at siden det var solskinn hele tiden på Lillehammer måtte de ha litt tåke i Oslo Spektrum. Det var også et dårlig billettsalg dette året og deler av salen var tom.

Nytt av året var også at de viste låtene en stund før finalen da man hos min tippekommisjonær kunne stemme på sin favorittlåt. Noe ikke imponerende mange gjorde dog.

Et spesielt minne for meg var at en bekjent av meg stilte med en låt. En sang som hadde vært sendt inn året før og på privaten hadde jeg allerede fått hørt låten. Min favoritt i norsk finalen var dermed gruppen Sub Diva som snag «Uimotståelig». Dessverre for dem fant de som stemte låten ganske så motståelig så de kom bare på 8.plass. For ingen kunne gjøre noe med Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen som vant en ganske så klar seier med «Duett».

For første gang var jeg der hele uken så man dro av sted allerede på søndagen slik at man kunne være på plass fra første øving. Svenske var først ut med å øve, men det var vel de to søte finske jentene i CatCat som gjorde mest inntrykk. Og da de hadde fest senere i uken fikk vi personlig servert finske vodka fra dem. Finske jenter altså.

På en annen fest hadde Nederland sin fest før Norge skulle ha sin på samme sted. Og dumme meg klarte å trøkke ut av meg når jeg snakket med nederlandske Willeke Alberti at jeg bare var på festen hennes fordi Norge skulle ha fest etterpå i samme lokale. Heldigvis har jeg lært meg å være litt mindre ærlig i akkurat slike situasjoner. Og den norske festen var hyggelig den også.

I min Grand Prix-karriere har jeg også vært innom noen ambassader. Så da den russiske artisten hadde sin fest i sitt lands ambassade måtte man jo bare dra dit. Da jeg så på et bilde som var tatt der så jeg at jeg hadde sittet ved siden av Edyta Gorniak uten å lagt merke til det. Så ingen tvil om at jeg var Grand Prix-jomfru på tur det året. En morsom episode da vi skulle dra hjem var når en i vår gjeng gikk bort til en dresskledd kar og spurte om han var sjåfør. Og svaret var: "I’m not the driver, I’m the ambassador!".

En partylåt mange hadde tro på var tyske MeKaDo. De gav oss party og party ble det. En sikker vinner på dansegulvet, men i selve finalen ble partyet «bare» belønnet med en tredje plass.

Hele 7 land fikk sin debut dette året og mens noen av dem gjorde det veldig så bra så måtte Litauen ta til takke med 0 poeng og absolutt sisteplass. I motsatt ende av resultatlisten fant vi Ungarn som kom på 4 plass og Polen som kom på 2.plass i sin debut.

Ungarn startet avstemmingen med å få 3 tolvere på rad og man trodde knapt nok sine ører, men litt etter litt begynte hjemlandet å dra inn poeng og dermed lage de historie som det eneste landet som har vunnet tre år på rad. Men, den egentlige vinneren denne kvelden ble vel i grunn pauseinnslaget. Riverdance som fenomen tok helt av etter denne kvelden og det er bare noen uker siden jeg selv var å så på dette showet.

Dette året er fylt av så mange gode låter og opptredener. Jeg husker vel best russiske Youdipph som gjorde underverker med en ganske så fleksibel kjole. Norge var også inne i en god steam, noe 6.plassen for vår låt beviser uten tvil. Men, når jeg tvinger meg selv til å velge en favoritt blir det en låt som endte ganske langt ned. Den gjorde kanskje ikke så stort inntrykk tilbake i 1994, men i ettertid er det sveitsiske Duolio med sangen «Sto Pregando» som ligger øverst på min liste. Det er noe med den melankolske undertonen i låten som rører med noen strenger i meg. Men, den vinner hos meg med en hårsbredd bare så det er sagt.

Man slapp inn på etterpå-festen takket være maltesiske Moira og Christopher så det ble en flott avslutning på denne første hele Grand Prix-uken for meg. Og naturligvis så man frem til å dra tilbake til Irland året etter.