Gode minner for 20 år siden

Mitt tredje besøk i Dublin på fire år og man håpte jo på at en «nytt» land endelig skulle vinne. Og det skjedde faktisk, for Irland kom «bare» på 2.plass.

Før vi dro til Irland var det norsk finale og nok en gang i TV-studio på NRK. Dette året var en smule bratt arrangerings-messig. Egentlig skulle Ivar Dyrhaug skulle væreprogramleder, men han ble syk så steppet Tande P inn. Han klarte også å bli syk og hanglet seg gjennom finalen. Midt under finalen gikk strømmen s Penthouse Playboys måtte avbryte sin fremføring og starte på nytt. Og den gang måtte diverse datamaskiner man brukte under fremføringen re-startes og det tok på den tiden noen minutter. Så det ble litt tørrprat før man kom i gang igjen.

For første gang kunne alle som ville blant TV-publikummet stemme og det var over 70.000 stemmer som ble registret. Ifølge Aftenposten skal noen fra Grand Prix-klubben ha sagt følgende: «At folk og hvermannsen skal få ringe inn – kanskje i fylla – og kåre vinneren», mente medlemmene var negativt for konkurransen. Jeg har en stygg følelse at dette er noen jeg kan ha slengt ut av meg. Jeg har blitt mye mer positiv til telefonavstemming siden da.

Etter en rekordrask avstemming var det Tor Endresen som endelig vant norsk finale. Turen til Dublin var sikkert hyggelig, men sisteplassen med 0 poeng var vel muligens ikke helt det han planla.

Uansett norsk plassering, Tor storkoste seg i den irske hovedstaden og han skal ha for at han gav alt på scenen med sin sedvanlige energi.

Jeg husker godt at vi var på nok en tog-tur. Der var den kroatiske jentegruppen ENI med og de sang bursdagssangen på kroatisk til en av mine norske venner som var med.

En som ikke dro på tog-tur var russiske Alla Pugachova. Hun reiste seierssikkert nok rundt i limousin, men det holdt bare til en skuffede 15.plass for henne.

1997 var det første året noen land for første gang avgjorde sine stemmer med telefonavstemming, En av de som nøt godt av dert faktum av det var islandske Paul Oscar. Storparten av de få poengene han fikk kom fra de få landene som stemte slik.

Åpningsfesten var på et slott så vidt jeg husker og der fikk man treffe mange av artistene. Ett sted på loftet finnes det nok bilder av dette.

Jeg husker også estiske Maarja-Liis Ilus som deltok for andre år på rad åpenbart hadde kjøpt seg ny stor veske. For den bar hun rundt på hele tiden.

Britiske Katrina & The Waves vant en veldig klar seier og sangen deres ble også en stor hit. Og Katrina var en hyggelig dame å prate med.

Mot slutten av uke ble jeg sammen med en annen fra Norge invitert på frokost med de nederlandske damene i Mrs. Einstein. Frokosten var hyggelig den, og den signerte CD’en fra dem har jeg enda.

Dette året er det mange bra låter med og jeg sliter med å finne min favoritt. Etter en intern runde med meg selv ender jeg opp med at den må bli polske Anna Maria Jopek og låten «Ale Jestem» som er den beste låten. Det er noe med den intensiteten i låten som er det som treffer en streng hos meg. Men, både Slovenia, Sveits og Italia er veldig nært er seier på min liste.

Og året etter skulle vi tilbake til en øy der de prater engelsk.