Gode minner for 19 år siden

Britisk TV har hatt for vane å gjøre noen uvanlige valg når det gjelder valg av arrangør-by for Eurovision og det var den Birmingham som fikk gleden av å ønske Grand Prix-fans velkommen til årets evenement. Og det ble solgt billetter til fans over hele Europa og jeg var faktisk heldig nok til å få en billett på første rad. Nærmere kommer man liksom ikke dette arrangementet.

Før vi satte avgårde dit måtte man jo på norsk finale. Den ble avholdt i NRK-studio og inneholdt 8 låter. Den var ikke plagsomt kjendistung, med hederlige unntak med Bjelleklang og Elisabeth Andreassen.

Sistnevnte var storfavoritten, men denne gang ble det «bare» andreplass, for øvrig første gang hun ikke vant en norsk finale. Hadde hun gjort det hadde hun satt verdensrekord i antall deltagelse i internasjonale finale. Og enda har ingen deltatt 5 ganger der.

For å øke interessen hadde NRK akseptert bidrag med engelske tekst. Det gjorde åpningslåten i showet «All I Ever Wanted Was You» til en historisk låt. Og startnummer 1 viste seg å være et lykkenummer for Lars Fredriksen da ha likegodt vant hele greia. Dette var første året med åpen televoting noe som resulterte i totalt crash på telefonlinjene. Bare 63.000 fikk stemt og det antas at 440.000 ikke kom gjennom.

Uansett, de som stemte ble delt opp i 5 regioner og alle hadde sangen til Lars på topp. Til sist skulle en fagjury stemme. De hadde doble stemmer og hadde Lars bare nede på 4.plass. Og den samme juryen klarte å gi en låt som ikke fikk ett eneste poeng fra folket topp-poengene. Snakk om å være i utakt.

På vei til Birmingham måtte den norske låten komme i norsk språkdrakt så i den internasjonale finalen het låten «Alltid Sommer».

Uviss av hvilken grunn dro ikke jeg til Birmingham før på mandag og da man jeg var fremme i Birmingham hadde akkrediteringskontoret stengt så da kom man ikke inn på åpningsfesten holdt i byens akvarium. Sånne tabber har jeg unngått siden den gang og har bare unngått å komme før øvelsene startet en gang senere.

Årets store snakkis var naturligvis Dana International fra Israel. Det faktum at en person som hadde blitt født som mann og senere skiftet kjønn var ganske så svære greier tilbake i 1998. Mange israelere mente det var en stor skam at de ble representert av noe sånn, andre så på dette som en stor seier for åpenhet og anderledeshet at en trans-person deltok.

Alle de andre pressekonferansene ble rene begravelsene i sammenligning med de til Dana International. Presskonferanse-rommet var stappe fullt og de journalistene som ville stille henne ett spørsmål måtte pent stå i kø ved ett mikrofonstativ. VG hadde sendt en av sine mest erfarne journalister for å ta Dana «fatt». Journalisten spurte freidig nok Dana om hun virkelig hadde fjernet «utstyret» sitt. Hvorpå Dana kjapt svarte at journalisten måtte gjerne komme på hotellrommet hennes å sjekke. Den dama kan svare for seg.

Andre som gjorde seg bemerket var tyske Guildo Horn. Aldri har vel en artist brukt mer av en scene og sjelden besøker en artist publikum. Hvis du se opptaket av denne låten hvor han går ned til publikum ser du «Victory for Norway»-banneret. Det er det jeg som holder. For i finalen satt jeg faktisk på første rad og det var første gang det skjedde for meg.

Dette var første året de fleste land hadde telefonavstemming og det var uten tvil de låtene med mest publikumsappell som gjorde det skarpest. Norge kom på en flott 8.plass og vi kom på topp tre hos 3 av landene som stemte. Og Sverige gav oss en sjelden 12’er.

I toppen var avstemmingen en skikkelig triller og det var ikke før siste land Makedonia stemte at det hele ble avgjort. At det skilte bare 7 poeng mellom første og tredje-plass viser hvor liten margin det var.

Før siste land Makedonia skulle stemme ledet Malta så vidt. Men, det landet mente de som stemte i Makedonia ikke fortjente noen poeng og da Israel fikk 8 poeng og Storbritannia fikk 10 poeng snek de seg begge forbi Malta på resultatlisten og det var dermed Dana som kunne triumfere. En triumf som i de første minuttene ble feiret i garderoden. For i selve finalen stilte Dana med en grå-glitrende kjole, dette grunnet frykt for reaksjoner fra dyrevenner på den opprinnelige kjolen hun hadde valgt. Den hadde en bolero av papegøyefjær. Men, i seiersrus forsvinner åpenbart noen prinsipper så denne ikon-kjole ble vist frem på scenen.

Jeg har mange favorittlåter dette året, både Kroatia, Slovakia, Romania og Tyrkia er i mitt toppsjikt, men nok en gang må jeg langt ned på resultatlisten for å finne min favoritt. Iørefallende etnisk musikk fra Finland vant hos meg. Gruppen Edea sang «Aava» og det er noe med det mytiske i denne låten som fenger. Og den er absolutt verdt en gjenhør.

Og neste år skulle man på skikkelig langtur.