Gode minner for 18 år siden

For andre gang i Grand Prix-historien skulle årets sirkus ut av verdensdelen Europa og inn i Asia hvor Israel ligger. Mange har lurt på hvorfor Israel får være med og forklaringen er enkel. De er medlem av EBU og da kan man altså delta. Tar jeg ikke mye feil er også alle de afrikanske landene som har kystlinje mot Middelhavet medlem og kunne dermed ha deltatt.

Før vi dro i skikkelig østerled var det norsk finale. Åtte låter fikk vi høre og nok en gang var finalen ikke spesielt kjendistung. Tor Endresen var kanskje den med høyest kjendis-status og eller var det vel bare Stephen Ackles folk flest kjente til fra før. Han truet for øvrig å trekke seg fra finalen da han var gått lei av å bli kalt Elvis-imitator av pressen. Det ble med trusselen.

Siden språkregelen i internasjonale finale var lettet på så var dette første gang alle låtene i norsk finale var på engelsk. Noe Norsk Målungdom mente var god nok grunn til å boikotte TV-sendingen. De fikk nok ikke mange med seg på det, nesten 1,3 millioner så på og denne gangen gikk også telefonavstemmingen prikkfritt for seg. Hele 282.000 stemmer kom inn.

Med unntak av de som stemte i Nord-Norge var de som stemte enige om at det var kun en låt som fortjente førsteplassen. Den var Van Eijk og låten hans «Living My Life Without You». Og når fagjuryen som hadde doble stemmetall også hadde denne låten på førsteplass kan dette ikke kalles noe annet enn en samstemt seier.

Van Eijk skrev låten selv sammen med en som heter Mikkel Storleer Eriksen. Han har senere gjort furore som en av gutta i Stargate, de har mange ment burde skrive en låt for Norge i Grand Prix.

Uansett, vi dro avgårde til Jerusalem med godt mot, mange mente vi stilte med en veldig moderne låt til en forandring og trodde vi kunne gjøre det meget bra.

Turen til Jerusalem ble allerede spesiell da vi entret flyet dit i København. Det viste seg nemlig at alle de 4 nordiske landene som kunne delta det året var med på samme flyet. Jeg satt faktisk på raden bak Charlotte Nilsson som hun het da. Og det ble naturligvis mye oppstyr da 4 delegasjoner ankom samtidig på flyplassen i Israel.

Dette året hadde vi hotell rett ovenfor veien til hallen så veldig kort og greit å komme seg til og fra hallen der allting foregikk. Og selv om Israel er ett land som er full av sikkerhet merket man faktisk veldig lite til det. I hvert fall i hallen der alt foregikk.

Hva husker man så best. Jeg husker godt at den norske delegasjonen hadde sin fest på en uterestaurant og det var en riktig så trivelig affære. VI kom til den festen rett fra den slovenske festen der jeg husker at jeg pratet med de portugisiske koristene. En av dem måte jeg bare påminne om at hun hadde koret i 1987, 1900, 1993, 1996 og nå i 1999. Hva var greia liksom?

Siden man var i et for oss såpass eksotisk land ble vi med på noen turer. En av dem gikk til kong Herodes sin fjell-borg Masada og til Dødehavet. Så man har da flytt rundt i denne meget spesielle innsjøen som ligger 430 meter under havoverflaten og er verdens lavest beliggende sted.

En annen tur man tok var en rundtur i Jerusalem. Vi var 14 stykker med på tur, en av dem var Sandra Simo som sang for Sveits i 1991. Vi hadde med hele 5 sikkerhetsvakter og noen av dem gikk med skikkelige maskingevær så sjansen for at noe ubehagelig skulle skje med oss var meget lav kan man si. Vi besøkte Klagemuren og Den Hellige Gravs kirke. Og vi gikk naturligvis en tur nedover Golgata. Der reagerte jeg med litt gru på alle suvenir-butikkene. Alt dette til tross, det jeg husker best var at vi gikk under jorden der de hadde underjordiske kanaler hvor guiden sang et israelsk folke-sang. Og med det akustikken det var der nede ble dette en veldig stemningsfull opplevelse.

Som de fleste vet er det Sabbat fra solnedgang fredag til solnedgang på lørdag og denne tradisjonen følger jødene i Israel nøye. Det er en hviledag og man skal i grunn gjøre minst mulig. Det betyr i ett moderne samfunn at man ikke kan slå på ovnen for å lage seg varm mat og man skal egentlig ikke trykke på noen knapper. På fredag kveld fikk vi derfor bare servert salat på hotellet, men da vi skulle betale med kort fikk vi gå bak ett forheng og synde såpass mye at vi fikk tastet koden på betalingsautomaten.

Om morgenen på finalelørdagen skulle jeg ned til frokost og gikk inn i heisen og trykket på knappen for den kjelleretasjen den frokost restauranten lå. Men ingen av knappene virket og den dumme heisen stoppet i annenhver etasje. En israelsk kvinne stod i heisen sammen med meg og så min frustrasjon. Det var hun som forklarte meg det med at man ikke kunne trykke på knapper og at heisen derfor var forhåndsprogrammert til å stoppe i annenhver etasje. Grei nok forklaring det, men da jeg senere satt i foajeen og så på andre gjester på hotellet komme ut av heisen enten veldig forfjamset ellet passe sur måtte jeg le litt.

Tilbake til musikk, det ble etter hvert klart om at denne finalen kunne bli en batalje mellom to nordiske land. Selma fra Island og Charlotte fra Sverige forstod man etter hvert kom til å være de som ville kjempe om seieren. En annen forhåndsfavoritt var Marlain fra Kypros. Hun fikk bare 2 poeng og kom på en veldig sur nest-siste-plass.

Andre vi husker er gjensynet med kroatiske Doris Dragovic og slovenke Darja Svajger. Doris trakk det lengste strået i kampen dem imellom, men i ettertid ble Kroatia straffet da det viste seg at de hadde benyttet forhånds-innspilte på backing-tapen sin. For dette var året da orkester ble sendt på dynga Grand Prix-messig og alt vi nå hører er musikk fra et lydbånd. Dette har vel i ettertid blitt en lydfil.

Franske Nayah gjorde også litt furore. Hun var passe alternativ og hadde Celine Dion som sitt store forbilde og det kan man se på fremføringen hennes. Akkurat denne låten disse Jostein Pedersen såpass mye at jeg tror at de som stemte i Norge kom med en motreaksjon på det. For 8 av de 14 poengene hun fikk kom fra Norge.

Van Eijk hadde en heller dårlig dag på jobben, han hadde problemer med lyden inn i ørene under showet og han sang ganske så falskt til tider. Veldig synd, for generalprøven bare noen timer tidligere var den neste fremføringen han hadde den uken.

Avstemmingen var spennende ganske lange, men til slutt dro Charlotte fra og tok seieren hjem. Hun hadde også en bedre fremføring enn Selma som muligens ikke taklet favoritt-stempelet til fulle akkurat den kvelden. Og siden det var såpass få svenske fans til stede så løp jeg rundt med ett svensk flagg og feiret på etterpå-festen. Og man fikk ikke mange timer på øyet etter den festen for bussen til flyplassen gikk fra hotellet 06:30 søndag morgen.

Min favoritt fra dette året er an av mine absolutte favoritt-melodier. Den Israelske gruppen Eden sang «Yom Huledeth» eller «Happy Birthday To You» som de også kalte låten. Denne sangen er så ekstremt smittende glad og fartsfull at jeg rett og slett må bli i godt humør når jeg hører på denne låten.

Påfølgende år var det klart for andre tur til vårt kjære naboland Sverige på Grand Prix-tur.