Gode minner for 8 år siden

Allerede før jul i 2008 fikk jeg høre den låten som skulle sveipe over Europa og vinne en overlegen seier i den internasjonale finalen 5 måneder senere. Hørte jeg det da? Nei, jeg har i grunn litt tungt for det av og til. For å være ærlig, jeg begynte ikke å tro på norsk seier i den internasjonale finalen før noen timer før den internasjonale finalen. Og da hadde «alle» andre sagt i ukes- og månedsvis at Norge kom til å vinne.

Tilbake til norsk finale, dette året var del-finalene utvidet til 7 låter. Første del-finale var i Kongsvinger. Der var Surferosa den mest kjente deltageren, men det holdt bare til en plass i Siste Sjanse-showet. Thomas Brøndbo og gruppen Velvet fikk direkte billett til finalen.

I den andre del-finalen fra Bodø var det skikkelig kjendis-fight mellom Wenche Myhre og Tone Damli Aaberge. Sistnevnte vant den kampen klart og fikk med seg Alexander Stenerud til finalen. Wenche Myhre kvalifiserte seg egentlig til Siste-Sjanse-showet, men siden hun var opptatt den dagen med noe annet så trakk hun seg likegodt fra resten av finalen.

Tredje del-finale var i Skien og der var jeg tilstede. Siste låt ut var Alexander Rybak og låten «Fairytale» og akkurat der og da skjønte fans over hele Europa hvor man skulle på internasjonale finale året etterpå. Det var faktisk noen fans som allerede da bestilte hotell-rom i Oslo året etter. Alexander fikk med seg Ovi som direktekvalifisert til finalen.

Dette året inneholdt Siste Sjanse-showet ekte fremføringer av låtene og de konkurrerte mot hverandre i finaler til vi stod igjen med låtene fra Espen Hana og Publiners.

Finalen i Oslo Spektrum var en magisk opplevelse. Alexander Rybak skapte en utrolig stemning i salen, og selv om det var andre sterke låter i finalen var de sjanseløse. Husk at låten til Tone Damli Aaberge også var innom VG-lista. Og hadde hun deltatt noen andre år enn i 2009 med denne låten hadde hun trolig fått seg en tur til internasjonal finale.

For under avstemmingen tok det helt av i salen ettersom Alexander fikk den ene topp-scoren etter den andre. Og når Østlands-juryen gav hele 378.934 poeng var jeg redd taket skulle sprekke av det enorme jubelbrølet som kom. Etterpå sa Knut Anders Sørum som leste opp akkurat disse stemmene at han trodde at han skulle gi vekk noen og tredve-tusen poeng og fikk sjokk da han skjønte at det var over 300.000 poeng.

Uansett stinn av selvtillit dro Alexander med tre dansekarer og to korister avgårde til Moskva. «Alle» hadde allerede bestemt at Norge skulle vinne og Alexander sa etter at seieren var et faktum at han var mer lettet enn glad for seieren, rett og slett fordi han hadde det enorme seiersstempelet solid plantet i pannen sin.

Men, det skjedde jo mye morsomt før vi kom så langt til finalen. Synnøve Svabø var norsk kommentator og hun er en kul dame. Jeg hjalp henne med intervjuobjekt da hun skulle lage ett innslag på åpningsfesten, hun ante jo ikke hvem de forskjellige artistene var. Og før andre semifinale hadde PC’en hennes krasjet så hun trengte å lage nytt manus passe kjapt. Da ble jeg spurt om jeg kunne hjelpe og vi satt sammen på hennes hotell-rom og mesket oss med god mat og skrev manus. Jeg fikk mye av det promo-materiale hun fikk som takk så et perfekt samarbeid.

Åpningsfesten ble holdt på Euro-klubben og der av de bort gratis alkohol så mange hadde det veldig gøy der. Alexander Rybak var ett naturlig midtpunkt og alle ville ha en bit av ham. Det ble litt slitsomt for han så noen ganger måtte vi stille oss rundt han så han vi noen minutter med fred. Noe av det artister som er med i internasjonale finale må gjøre mye av er å stille opp på bilde sammen med fans. Og når alle skriker så kan det være fort å se feil vei. Å ett tyrkisk fan som vist nok hadde tapetsert et rom i leiligheten sin med bilder av Grand Prix-artister spurte misfornøyd hvorfor han (Alexander) ikke hadde sett inn i kameraet hans da bildet ble tatt. Alexander svarte tørt: Da får du ta bilde fortere.

Norge hadde fest sammen med de nederlandske gruppen Shine, det var en kul fest. I finaleuken feiret Alexander bursdag og det foregikk på den norske ambassaden. Kul fest det også, det spørs om den 4 liter store vodkaflasken formet som et gevær han fikk fra sitt russiske plateselskap ble tatt med hjem.

Dette året bodde jeg på samme hotell som alle de «fattige» delegasjonene. Og det var nok omtrent halvparten av alle de delegasjonene som var tilstede. Så det var mange av de som deltok man traff når man spiste frokost. Og jeg bodde vegg i vegg med de to tvillingene som danset for Albania. Og Kejsi Tola som sang for dette landet øvde i gangen utenfor rommet mitt. En uvanlig opplevelse det også.

Fra første semifinale husker jeg bulgarske Krassimir Avramov. Showet has tok helt av og ble ufrivillig morsomt. Det ble vel også showet til tsjekkiske Gipzy.cz. Den finske gruppen Waldo’s People kom egentlig bare på 12 plass, men ble sikret en finaleplass takket være den profesjonelle juryen.

Men, den låten jeg husker best fra første del-finale er og blir islandske Yohanna. De bodde også på vårt hotell siden Island det året var «fattig». Vi ble kjent med koristene og da vi var på vei til den første semifinalen traff vi to av dem i heisen. Og de spurte likegodt om vi ville være med i bussen til hallen. Og det sier man ikke nei til. I bussen ble sangen til Yohanna «Is It True» sunget a-capella . Bussen hadde politi-eskorte som man ankom da hallen i stor stil. Vi kunne riktignok ikke gå inn samme vei som artistene, men vi fikk et islandsk flagg vi kunne bruke under showet for man sa da på en av de første radene.
Og gleden var stor da Island kvalifiserte seg til finalen.

Norge var med i andre semifinale og min personlige favoritt i det showet var ungarske Zoli Adok. Hans fengende disko-låt ble ikke oppfattet som det av de fleste som stemte. Da ble en annen dansbar låt fra Hellas med smukkasen Sakis Rouvas mye bedre mottatt. Det sies at grekerne var såpass seiers-sikre at de plantet en del falske nyheter om Alexander Rybak for å ødelegge hans vinnersjanser. Det hjalp ikke plagsomt mye akkurat.

Hvem husker man så fra finalen. Vel både Storbritannia og Frankrike hadde satset dette året. Storbritannia med en låten skrevet at Andrew Lloyd Webber. Og Frankrike stilte med megastjernen Patricia Kaas. I hennes promo-materiell var teksten oversatt til alle deltager-landenes språk. Og hvem hadde gjort den norske oversettelse, jeg undertegnede.

Spania derimot endte nest sist. Soroya gjorde så godt som hun kunne og hadde til og med en forsvinningsnummer på scenen. Men, fra første rad så vi at hun rullet rundt bortover scenegulvet og falt ned ett trappetrinn før hun reiste seg opp og var klar til å synge videre.

Etter at Russland vant med ett svært sceneshow året før trodde åpenbart mange av landene at det var en bra vinneroppskrift. Så de som jobbet på scenen fikk virkelig jobbe for lønnen denne kvelden. Masse svært utstyr som skulle inn og ut av scenen på under ett minutt.

Før finalen gikk vi rundt utenfor hallen med Victory-for-Norway-banneret og mange ville ta bilder av oss. Avstemmingen ble en lang sammenhengende gledesrus og jubelen ville ingen ende ta da Alexander kom ut på scenen for å fremføre låten sin på nytt.

Hvordan kom vi oss til finalen? Jo på vei til finalen traff vi de samme islandske koristene i heisen igjen. I ble nok en gang tilbudt skyss i bussen og nok en gang fikk vi høre låten til Yohanna sunget. Og nok en gang fikk jeg låne ett islandsk flagg for å heie på henne. For selv om Norge hadde en knall-låt så var det Yohanna jeg heiet mest på, så det er liten tvil om hva som er min favoritt-låt fra dette året.

Og påfølgende år skulle bli travelt for meg.