Gode minner for 7 år siden

I grunn startet 2010-sesongen av rett etter at man kom hjem fra Moskva. Allerede i ukene etter var jeg med på to TV-program hvor av en av dem var debatt-program hvor jeg møtte blant annet kulturministeren.

Og senere gikk det slag i slag. Jeg ble blant annet ansvarlig for å skaffe billetter til fans over hele Europa. Vi hadde ønske om 1836 billetter og fikk 1800. Og prisen for billettpakken på kroner 1600 er den laveste man har hatt på mange år. Og har aldri senere vært så lav.

Og jeg måtte hente alle billettene på et billett-kontor i Oslo sentrum og bar dermed billetter verdt over 3 millioner. Litt spooky, men heldigvis har vi safe på jobben.

Jeg var også med på reiselivsmessen der ESC-2010 hadde egen stand. Og der var moro det.

Interessen for MGP eksploderte dette året, en tredobling av innsendte bidrag er beviset på det. Og mange kjente artister og komponister ble med. Det var helt tydelig at mange ville representere Norge på hjemmebane.

Første del-finale var på Ørland. Derifra gikk hard-rock-gruppen Keep of Kalessin og Maria Haukaas Storeng videre. Jeg blogget for NRK og syntes det Maria hadde på seg var såpass fælt at jeg bad henne kaste kostymet på bålet. Og er det noe pressen elsker er når noe blir slaktet totalt. Fullt oppstyr og jeg endte opp med å be om unnskyldning. Og man er fortsatt venn med Maria.

I den andre del-finalen fra Bodø var det Maria Arredando og Alexander Stenerud som fikk finale-billetten.

Tredje og siste del-finale fra Skien hvor man selv var til stede gav Didrik Solli-Tangen og A1 turen til Oslo Spektrum.

Siste Sjanse-showet fra Sarpsborg var fullt av kjente ansikt og til slutt var det Bjørn Johan Muri og Venke Knutson som komplementerte finale-listen.

Så litt av ett startfelt og det skulle bli den store balladen til Didrik som skulle få billett med 31-bussen ut til Telenor Arena. Dog, den kommersielle seieren tok Bjørn Johan Muri. Hans låt lå massevis av uker på VG-lista med 6 av dem på førsteplassen.

Naturligvis ble det mye styr i månedene før finalen, man var til stede når det ble trukket hvilken semifinalen det forskjellige landene skulle være med i. Og når startrekkefølgen skulle trekkes var jeg ekspertkommentator på NRK-nyhetene.

Dette året ble altså det å bestille hotell og fly byttet ut med å sjekke avgangstidene til 31-bussen. Og som GP-klubb i arrangørlandet må man også være med på å lage Euro-Fan-Cafe + ha ansvar for Fan-desken på pressesenteret.

Og man kan vel si at man bortimot bodde på de desken de 14 dagene arrangementet varte. Gøy og slitsomt på en gang. Dessuten måtte man dele ut billetter til norske fans, over 400 av oss hadde fått billett, for de fleste av dem første gang på internasjonale finale.

Det ble ett flott arrangement, alt gikk på skinner, vel man var litt slapp på sikkerheten de første dagene, men etter det var alt topp.

Åpningsfesten på Oslo Rådhus var helt topp, det samme var det georgiske festen på operaen. Også den greske festen på Euro-Fan-Kafeen på Royal Christiania var minneverdig.

Men, den kuleste festen var nok den islandske som ble holdt på ambassade-boligen deres ute på Bygdøy. Hera Bjørk var den perfekte vertinne og siden jeg året før hadde veivet det islandske flagget i Moskva ble jeg spesielt mottatt av ambassadøren deres.

Hvilke låter husker man så. Vel, første del-finale ble en veldig spesiell opplevelse for meg. Jeg hadde hjulpet Telenor med å kåre vinnere i en konkurranse de hadde. Der var første-premien å få sitte i green-room på finalen. Andre plassen fikk sitte i green-room på andre del-finale. Tredjeplass giddet de ikke å kåre så de spurte de meg om jeg ville ha disse plassene og da sa jeg naturligvis ja.

Så jeg har altså sett ett show fra baksiden. Green-room var helt tomt når showet startet, men ble fylt opp etter at de enkelte bidragene hadde blitt fremført. Stemningen var god og de forskjellige artistene gratulerte hverandre med innsatsen og de fikk meldinger på mobilen fra kjente og kjøre som akkurat hadde sett på innsatsen deres.

Den gode stemningen varte helt til det var tid til å avsløre de ti låtene som skulle gå videre til finalen. Plutselig var stemningen meget trykket og nervøsiteten kunne man nesten lukte. Ti land fikk løpe jublene ut på scenen da de hadde kvalifisert seg og 7 land satt skuffet tilbake. Stakkars Thea fra Malta brøt sammen i gråt, de andre måtte bruke litt tid for å samle seg, En veldig spesiell opplevelse å være der.

Låt-messig var kanskje ikke denne semi-finalen så mye å skryte av. Slovakiske Kristina Pelakova hadde en låt mange hadde stor tro på, men den ble bare belønnet med nest siste plass. De finske søstrene i Kuunkuiskajat fikk den bitre 11.plass og manglet bare 3 poeng for å nå finalen. Heldigvis klarte min nye venn Hera Bjørk fra Island å komme seg lett videre.

Den andre semifinalen så jeg fra salen. Og heller ikke der var låt-utvalget imponerende. Den norske Grand Prix-klubben gav sveitsiske Michael von der Heide sin topp-score, det var total bom den endte sist. Nederlandske Sieneke sin låt var det mange som likte, dessverre var ikke de blant de som stemte. Og etter noen dårlige år resultatmessig på rad for Sverige fikk de sin endelige trøkk i trynet da de ikke kvalifiserte seg til finalen. De kom også på den sure 11.plassen og manglet 5 poeng for å nå finalen.

Den trøkken i trynet må ha gjort ekstra vondt all den tid den danske låten som kvalifiserte seg fra samme semifinale var skrevet av svenske komponister og hadde først blitt sendt inn til den svenske uttakningen.

Selve finalen ble litt av en opplevelse. Jeg satt på første rad og allerede på andre låt kom det seg en person inn på scenen som ikke skulle vært der. Stor oppstyr og litt pinlig for de som har ansvaret for sikkerheten.

Er vel ærlig talt ikke så veldig imponert over dette årets låter. Jeg trodde før finalen at det skulle bli Armenia som skulle trekke det lengste strået, men det var i grunn helt greit at tyske Lena vant hele greia. Låten ble også en hit og det ble faktisk flere låter fra den finalen i Norge. Selv den moldovske låten fikk seg en tur innom VG-lista.

Min favoritt-låt dette året fikk også seg en tur innom VG-lista. Den bragden var det franske Jessy Matador som stod for. Denne fengende låten er den jeg husker best fra dette travle året og det er jo kjekt med litt varme rytmer såpass sent på høsten.