Gode minner for 5 år siden

Nytt år og nye muligheter heter det seg og antallet låter sendt inn til den norske finalen hadde økt til tross for at vi ikke kvalifiserte oss til finalen året før.

Dette året valgte NRK å skrape Siste Sjansen-showet og lot i stede 3 låter fra hver delfinale kvalifisere seg til finalen + at det ble valgt ut et såkalt wild card blant de som røk ut slik at vi endte opp med ti låter i finalen.

Første delfinale ble avholdt på Ørland for tredje år på rad. Derifra var det Reidun Sæther, Nora Foss Al-Jabri og gruppen The Carburetors som fikk billett til finalen. Tre helt forskjellige låter så smaken sprikte skikkelig.

Andre delfinale fant sted i Larvik og da var man jo naturligvis på plass. Tommy Fredvang, Malin og Plumbo tok seg videre til finalen derifra. Ifølge noe jeg ble fortalt av en som jobbet med MGP dette året vant Plumbo denne delfinalen såpass knusende når det var avstemming under hele sendingen at det var derfor man i finalen bare kunne stemme 5 minutter.

Tredje delfinale i Florø fikk komplettert finalen med Tooji, Bobby Bare/Petter Øien og Yaseen/Julie Maria. Og siste låt ut i denne delfinalen sunget av Lise Karlsnes fikk den før nevnte ekstraplassen i finalen.

Før finalen i Oslo Spektrum var det en del diskusjon om hvis om Plumbo skulle finne på å vinne om det var en god kandidat for Norge. Mange var nemlig livredde for at «sånn» musikk skulle representere oss. Frykten var ubegrunnet, riktignok kom Plumbo til gullfinalen, men der endte de sist, for det var iransk-fødte Tooji folket ville sende på tur til Aserbajdsjan.

Aldri før hadde finalen vært avviklet så langt øst. Aserbajdsjan ligger tre tidssoner unna Norge så det betød at alle TV-sendingene startet ved midnatt. Så mye nattarbeid på oss som var der. Og finalekvelden var showet ikke ferdig før nærmere 4 om morgenen og noen av fansen som var der hadde fly hjem 3 timer senere. Så de måtte ta med seg kofferten til hallen og reise rett til flyplassen.

Baku var en spennende by. Og man tok det faktum at man var arrangør veldig alvorlig. De var ikke ferdig da jeg ankom så det var hektisk byggeaktivitet masse plasser, men det meste ble ferdig til slutt.

Det var åpenbart at de ikke var spesielt vant med utenlandske besøkende. Noen fra Sør-Afrika som bodde der fortalte meg at de lokale hadde blitt instruert i å være hyggelig mot de besøkende. Før Grand Prix kom til byen hadde ingen hilst på dem, nå hilste plutselig alle på dem.

Også sikkerheten ble godt ivaretatt. Utenfor det lille fillehotellet i gamlebyen der jeg bodde satt det til enhver tid 4-5 politimenn og passet på.

Vanligvis er Euro-Club stedet man ønsker å være for festlighetene. Dog klarte en av DJ’en å spille en armensk låt så da var det litt slutt på morroa. De valgte å spille annen musikk enn MGP-musikk og besøket ble deretter. Åpningsfesten ble avholdt der, det ble veldig kaotisk og mange delegasjoner brukte veldig lang tid å komme inn og ble sultne og tørste og innenfor var det lite av begge delene.

Det var 17.mai tog mens man var der og vi gikk rundt i gamlebyen med flagg og greier. Det ble litt mye for politiet som passet på, for sammenstimling av folkemasser var nemlig ulovlig i Baku. Og når noen lokale prøvde å joine toget ble de bryskt tatt ut igjen. Denne galskapen skulle være forbeholdt nordmenn.

San Marino stilte med Valentina Monetta og med Ralph Siegel på laget inviterte de likegodt til en eksklusiv fest med tre retters middag og underholdning. Tooji feiret også bursdag når han var der og de kom kypriotiske Ivi Adamou med kake.

Begge disse jentene deltok i første semifinale og bare den siste hadde suksess der. Faktisk hører jeg enda låten til Ivi spilt på treningssenteret jeg går på til tider. Så en låt kan bli en hit selv om man ikke gjør det så bra resultatmessig.

Ellers var det egentlig passe forutsigbart hvem som tok de ti plassene til finalen fra denne semifinalen så ingen overraskelser å snakke om. Dessverre for Finland som til en forandring stilte med en svensk-språklig låt fikk de 11 poeng for lite til å ta seg til finalen.

Andre semifinale ble en rysare for oss nordmenn. Vi delte egentlig 10.plassen med bulgarske Sofi Marinova. Er ikke helt sikker på hvorfor Norge fikk finaleplassen, stemmemessig kan de virke som om Norge fikk flere topp-poengere enn Bulgaria. Akkurat det faktum at det ble Bulgaria som ble slått ut var en liten nedtur for meg. Det var nemlig favoritt-låten min i denne semifinalen. Dog skulle vel Sofi hatt noen med seg på scenen slik at showet hennes hadde blitt bedre. Hun klarte ikke å fylle den store scenen.

Uansett vi kom til finalen og så får det være så som så at vi kom sist i finalen. Vi hadde kvalifisert oss med ett nødskrik så da var det vel rett og rimelig at vi endte der vi endte.

For det var ingen tvil i verden hvem som skulle vinne denne greia dette året. Svenske Loreen kom, så og vant ganske så enkelt. Jeg traff Loreen på den norske 17.mai-festen. Trivelig og hyggelig dame og hun syntes at jeg hadde kule bukser.

Andre som gjorde furore var de russiske bestemødrene i Buranovskiye Babushki. De lagde Party for Everybody til gangs og ble noen skikkelig elsklinger for pressen. Og andreplassen var fortjent selv om de hadde noen utfordringer på det vokalmessige. Tredjeplassen gikk til Zeljko Joksimovic og han hadde jo forsøkt seg før.

Selv om låten til Loreen er en absolutt favoritt velger jeg å ta med en annen låt som min personlige favoritt. Albanske Rona Nishliu stilte med en vokal-sprengende låt som tok pusten fra meg. Det er så mye intensitet her at det nesten blir en overdose av det. Men, noen ting kan man aldri for mye av.