Gode minner for 3 år siden

Sånn geografisk sett ble årets konkurranse bare flyttet noen få kilometer, men dog til et annet land og spørsmålet var om det ville være deilig å være norsk i København.

Først skulle vi finne hvilken nordmann som skulle få lov å sjekke om det var så deilig som de sier i Danmark.

Dette året valgte NRK fortsatt å ha del-finaler, men de dreit i distriktene og valgte i stedet å ha alle del-finalene samme helg i Oslo. Og kalle dem semifinale i stede.

En meget lite populært valg viste det seg. Masse bråk i mediene, de klarte ikke å fylle en liten sal og seertallene var skremmende lave.

For meg var det en passe intens helg, mye som skjedde, kjekt at alt skjedde i Oslo synes nå jeg da. En av sendingene så jeg faktisk fra VG-TV-studio der jeg var gjest på lørdagskvelden. Ble litt stressende å følge med sendingen der, så det tror jeg ikke jeg gjør flere ganger.

Dette året valgte NRK å satse på stort sett ukjente artister, de hadde fokusert på låtene og det synes nå jeg er en smart ting jeg da.

Første semifinale sendte Mo, Dina Misund og Linnea Dale til finalen, i grunn var dette den mest kjendistunge semifinalen.

Andre semifinale satt jeg som tidligere nevnt på VG-TV og så at Oda & Wulf, Knut Kippersund Nesdal og Charlie få finalebilletten.

Og endelig på tredje semifinale var jeg tilbake i Folketeateret og der så vi gruppen El Guero, Elisabeth Carew og Carl Espen ta seg til finalen.

I grunn var det ikke så mange overraskelser ute og gikk, men de helt store forventningene til finalen helgen etterpå var kanskje ikke helt til stede.

Oppskriftsmessig var det Knut Kippersund Nesdal, Mo, Linnea Dale og Carl Espen som gikk til gullfinalen og med kun 53.712 telefonstemmer vant Carl Espen finalen ganske så lett. Lave seertall her også, men vi sendte den beste låten uansett da.

Vel fremme i København hadde danske TV valgt å ha den internasjonale en bit utenfor byen i ett gammelt nedlagt skipsverft. Og hele området virket nedlagt, så det var absolutt ingenting å finne på der utenom å se på øvingene og slikt.

Hva skjedde så i København da? Godt spørsmål i grunn, alt jeg husker er at jeg var på den islandske ambassaden der de hadde sin fest. Ellers er Carl Espen en omgjengelig og hyggelig kar og jeg husker spesielt da jeg traff ham noen timer før hans semifinale og jeg ble spurt om jeg var klar.

Man var også på den nordiske festen på EuroClub, det var gøy. En annen kveld fikk jeg komme back-stage på den samme klubben og fikk treffe Conchita, den mest omsvermede artisten det året.

Over til låtene, semifinale 1 hadde mange sterke låter og 2014 viste seg å bli et skikkelig comeback år for noen land som hadde strevd en stund. Nederland var endelig tilbake og låten til The Common Linnets ble etter hvert en stor favoritt til å vinne og klarte det bare nesten.

Før vi kom til København var armenske Aram MP3 en stor favoritt, men det hold ikke helt inn. De russiske søstrene i Tolmachevy Sisters fikk en forferdelig pipekonsert som «takk» for sin opptreden. Ett uting at slikt skjer, artister fra et land kan ikke være ansvarlig for dette landets politikk.

Det hyggeligste som skjedde i den første semifinalen var at San Marino endelig tok seg til finalen. Kun et lite poeng foran Portugal som hadde en låt mange likte. Også tolvteplassen til estiske Tanja overrasket mange. Hun var på finalelisten til de fleste.

Norge deltok i andre semifinale og Carl Espen kom «bare» på en 6.plass der, han skulle faktisk slå 4 av låtene foran ham på listen når vi kom til finalen. I denne semifinalen var avstanden mellom 10.plass og 11.plass hele 16 poeng. Og av de som ikke gikk videre var det vel israelske Mei Finegold som skuffet mest. Men, kul låt til tross, det ble nest siste plass i finalen.

Dette året gjorde EBU noen forandringer i stemmeavgivningen. Vi fikk vite hvordan de som stemte i de profesjonelle juryene stemte og rekkefølgen på avstemmingen i finalen ble avgjort i henhold til hvordan landene hadde stemt i semifinalene. Dette for å øke spenningen i finalen. Dermed begynte avstemmingen med at Nederland ledet, men det gikk ikke altfor lenge før det var østeriske Conchita Wurst som gikk opp i ledelsen og ble der. Hun var en om diskutert figur, men stod mot alt presset og hetsen og vant en overbevisende seier. For dette er en artist som har stemmen på plass, så kan man si og mene hva man vil ellers om en mann utkledd som dame med skjegg.

Det var flere som gjorde seg bemerket i denne finalen. Ikke mange forutså den nederlandske andreplassen, tredjeplassen til Sanna Nielsen fra Sverige var liksom mer der det skulle være. De fleste husker nok også hamsterhjulet til den ukrainske låter og de barmfagre jentene som kinna smør på scenen for det polske bidraget. Romania prøvde å gjenta suksessen fra 2010 med «norske» Ovi og Paula Selling, hologram på scenen til tross, det ble bare 12.plass denne gang.

Min favoritt endre dette året på 5.plass og det var ungarske Andras Kallay-Saunders. Låten hans «Running» har en slik intensitet og melankoli som jeg i grunn kan like veldig godt. Og året etterpå skulle vi for en forandring til et land i midten av Europa. Vi hadde i grunn vært i utkantsland lenge nok nå.