Gode minner for 1 år siden

Tre gode år på rad i den internasjonale finalen og en ny musikkansvarlig ved navn Jan Fredrik Karlsen lovde jo godt for dette året. Bare noen år etter siste tur til Sverige skulle vi den gang til den svenske hovedstaden.

Over tusen låter kom inn så det var åpenbart mange som ville til Stockholm og blant de 10 som fikk æren av om kjempe for denne turen var de noen kjente navn som ville prøve seg.

Selveste Stage Dolls var med og sammen med Freddy Kalas og Agnete var det nok disse som hadde høyest kjendisfaktor. Freddy Kalas måtte riktignok endre låt da den første låten han hadde fått med ble ansett å være for lik en låt han tidligere hadde gitt ut. Men, tilgivelse er liksom greie i MGP så han fikk lov å komme med en ny låt.

Stage Dolls ble ikke funnet gode nok til gullfinaleplass. Det var i stede de yngste på scenen i guttebandet Suite 16 som knep en finaleplass. Og de heter Suite 16 fordi de ble dannet på en suite med det nummeret. Kjekt for dem at suiten ikke het Hardangervidda eller noe.

Siste plass i gullfinalen gikk til min favorittlåt i den norske finalen sunget av Laila Samuels. Hun hadde tidligere vært med i MGP som komponist.

Men, det var lite man kunne gjøre med Agnete. For det var en stund siden vinnerlåten fikk over 166.000 poeng så det var med masse selvtillit man så frem til dagene i Stockholm.

Men, allerede noen uker før avreisen til Stockholm skulle skje skjønte vi at noe var ikke helt som det skulle være. Agnete hadde vært åpen om at hun hadde hatt og hadde noen utfordringer psykisk. Og dessverre for henne fikk hun utfordringer rett før en slikt høydepunkt i sin karriere.

Sant skal sies, det var en smule spesielt å være med på internasjonal finale når artisten men heier ekstra på fordi vedkommende er norsk aldri viser seg med unntak av på skjermen når man så øvingene på den. Men, Agnete gjorde jobben på scenen der det uansett gjelder mest og det var ikke hennes skyld at ting gikk som det gikk, låten var for sær og avansert for det europeiske publikum, rett og slett.

Den nordiske festen var gøy selv om Agnete manglet, man fikk menge seg med de andre artistene i stede. Og det var noen norske som på en måte vant litt EuroClub’en. The Hungry Heart kom ikke en gang til gullfinalen i Norge, men vant mange hjerter og ble like godt invitert av den svenske Grand Prix-klubben til å opptre. Og det var kult å se «alle» på EuroCLub’en danse til låten deres.

Over til låtene, begge semi-finalene skulle bli regelrette mareritt for de nordiske landene. I den første var det Island og Finland som gikk på en smell. Greta Salome fra Island var stor favoritt hos mange som returnerende artist, men hun rotet bort sangen sin i ett altfor dystert nummer. Finske Sandhja prøvde å være sydlandsk på finsk vis. Det bare gikk ikke. At Bosnia og Hercegovina og så gikk på en smell var ett sjokk for noen, et ikke så stort sjokk var at Hellas for første gang ikke kvalifiserte seg til finalen.

Den andre semifinalen ble ett mareritt for Danmark og Norge. Agnete på 13.plass var milevis unna finale og Danmark kom på nest siste plass. Det skal vel likevel sies at den største overraskelsen at makedonske Kaliopi ikke fikk seg finaleplass.

Så for første gang siden gud vet når var det bare ett nordisk land i finalen. Og svenske Frans klarte å komme seg på en femte-plass. Jeg satt han skikkelig fast på en pressekonferanse da jeg spurte han om hva det verste han noensinne hadde gjort som han måtte i «sorry» for. Etter mye mumling endte det opp med at han ikke ville se det. Og hele seansen ble vist på svensk TV. Hva er det med meg og det å være slem mot svensker.

Jeg må si at det faktum at Agnete kom og pratet med den norske pressen etter at hun hadde rølet ut viser hvor stor person hun er som person. Dette var den seieren hun skulle vinne i Sverige.

Før finalen var Russland den umåtelig store favoritten. Oddsen var så lav at man ikke fikk penger tilbake hvis han vant. Og for ett show han hadde. Det så umåtelig kult ut. På den første prøven falt han ned, det så ikke så kult ut. Og han falt ned til tredjeplass på resultatlisten til slutt

Et annet land som plutselig kom på alles lepper var Australia, Dami Im fremførte en sterk ballade og endte helt på andreplass. Hun begynte låten på en stor kasse og midt under låten kom det to karer inn på scenen og løftet henne ned. Dette så naturligvis ikke de som så på TV. Jeg spurte Dami om hun hadde noen nødplan hvis de to karene ikke dukket opp. Til mye latter måtte hun innrømme at det hadde hun ikke, men skulle tenke på det.

Men, foran disse to åpenbare favorittene kom en ukrainsk jente med en låt som handlet m bestemoren opplevelser under andre verdenskrig. Ikke akkurat kjærlighet og party det der, men hun traff øyensynlig en streng hos mange. Og jeg tror vel også at det faktum at dette skulle bli en kamp mellom de to bitre fiendene Ukraina og Russland hvor det var liten hvor hoveddelen av sympatien var.

Vinnerlåten var ikke helt noen for meg, i stede gledet jeg meg over at Bulgaria fikk sin beste plassering til da. Men, aller mest gledet jeg meg over det faktum at den norske profesjonelle juryen var enig med meg om hvem som hadde den beste låten. Italienske Franceska Michielin hadde en så fortryllende vakker låt som jeg virkelig bare elsket. Deilig som en varm italiensk sommerdag.