Man må gire opp

I går fikk vi muligens høre noen sekunder av en låt som skal være med i årets norske finale. Ida Marie har diverse media rapportert er med og når det på ett nettsted som selger musikk ligger en halv-minutts snutt av en låt som slippes 15.januar er det ikke akkurat vanskelig å legge en og en sammen og får Grand Prix.

Låten var energisk, men i plateversjonen virket den likevel ikke helt som en partylåt. Med andre ord, den trenger en artist med energi som kan gjøre denne låten. Slik sett er vel Ida Marie ett ideelt valg.

En artist som ikke klarer å yte låten sin den energien den trenger kan være veldig ødeleggende. Et par eksempler fra i fjor, jeg føler at den italienske artisten Francesco Gabbani manglet det siste giret som kunne gi låten det fulle potensialet. Det ble litt tamt.

Det føler jeg vel også om en av favorittene i den norske finalen Elin & The Woods også slet med. Den fremføringen ble vel ikke så storslagen som den kunne vært.

Ett veldig godt eksempel på manglende trøkk og opp-giring i sin fremføring har vi fra den franske låten i 2011. Før vi kom til Düsseldorf den største favoritten til å vinne, etter at vi kom dit ett realt mageplask av en fremføring. Og det endte med en skuffende 15.plass.