Alt var bedre før - poenglesere

Når vi har hørt alle låtene i finalen og pauseinnslaget er gjennomført er det endelig klart for hovedgrunnen til at Grand Prix er så populært.

Og det er avstemmingen og da er det på tid til å reise en tur på teknikkens vinger rundt i Europa.

I gode gamle dager ble de enkelte deltagerslands poengopplesere ringt opp på telefonen, men i takt med utviklingen har de etter hvert kommet i bildet.

Naturligvis i en verdensdel der det snakkes såpass mange språk og der programlederen og heller ikke poengoppleseren ikke alltid er like språkmektig så skjer det språktabber.

Og heldigvis har noen samlet sammen en del godbiter av hvordan samspillet mellom programleder og poengoppleser har vært.

Noen høydepunkter kan man jo nevne og la oss trekke frem en nordmann først.

Etter at vi hadde hatt tre kvinnelige poengopplesere så ble debuten for Roald Øyen litt humpete.

Han var rett og slett ikke klar med de korrekte stemmene når Norge skulle lese opp sine stemmer, men fikk komme tilbake og ble helt i Danmark når de vant.

I det herrens år 1990 var enten den italienske poengoppleseren forvirret eller passe sleip, han påstod nemlig at han var den spanske juryen.

Nå kjempet riktignok Italia om seieren og Frankrike og Irland pustet dem i nakken så kanskje ikke så rart at Italia ikke gav dem poeng.

Skal man trekke frem et høydepunkt må det være den slovenske poengoppleseren fra 2003 Peter Poles.

Han avgjorde nemlig hele konkurransen og holdt programlederne i spenning og ånde til han avslørte resultatet.

Og det på en ganske så morsom måte.