Hvorfor gikk det ikke veien for startnummer 2, 3 og 4?

Nå som stemmetrøbbelbråket forhåpentligvis roer seg ned mange hakk og unge frøken Brandstorp forstår at hun faktisk har vunnet hele greia og må sette av ganske så mange dager de neste månedene til ESC-jobbing er det på tide med ett tilbakeblikk på det som faktisk skjedde på scenen.

For selv om ordet skandale dessverre har blitt ett av det mest brukte om vårt så elskede favoritt-program så var 95% av sendingen langt unna ordet skandale.

Makan til kvalitet på sangene og fremføringene skal man lete lenge etter, her haglet det formelig med høydepunkter og mange gledet seg vilt til å kunne få stemme på sin favoritt.

Det fikk de dessverre ikke og det er forståelig at NRK måtte bestemme seg til å måtte bruke reserveløsningen sin, det er noe jeg tror satt langt inne.

I mine øyne er det ikke bruken av en back-up-jury som er problemet, nei det er det faktum at disse måtte bedømme låtene etter plateversjonen av finalelåtene.

Dette må NRK endre på, det burde vært temmelig enkelt å la disse forholdsvis få jurymedlemmene få se for eksempel generalprøven som går bare noen timer før selve showet, da burde NRK ha massevis av tid til å finne ut dette resultatet som bare skal brukes i rene nødstilfeller.

Vi får håpe at denne «tabben» ikke skremmer norske artister fra å delta i kommende norske finaler.

Uansett nok om dette, vi får aldri vite hvordan resultatet ville blitt om ting hadde virket og husk på at ingen har dødd og ingen har blitt fysisk skadet, så alle involverte vil leve videre.

Jeg tar for meg de tre som startet som nummer 2, 3 og 4 på lørdag og gir dere min mening om dem.

Didrik & Emil

Disse gutta fikk litt kritikk for ett rotet nummer da vi så det for første gang i del-finalen. Den kritikken tok de til seg og rensket skikkelig opp i nummeret sitt. Det ble mer gjennomført og det var i grund ingenting som skulle kunne ødelegge nummeret for dem. Skal jeg være mega-pirkete må det være at jeg savnet de blå jakkene de hadde første gang vi så dem. Mørke klær på en scene som ganske lenge er mørk er ikke så bra TV synes nå jeg da. Og skal jeg pirke videre så skjedde det vel ikke så veldig mye i løpet av låten, noen hadde kanskje forventet at den skulle vokse enda mer enn den gjorde. Plateversjonen deres er langt fra så sterk som live-fremføringen er og det ble muligens deres bane.

Magnus Bokn

Her hadde man i grund ikke gjort så mange endringer fra første gang vi så denne låten og stemte denne låten frem til finalen. Dog fant man ut at Magnus mot slutten av låten skulle ta med seg den ungen danseren og endte opp på ett podium midt ute i salen. Akkurat det synes vel jeg ikke var en veldig god ide. Den gode fest-stemningen fra første fremføringen forsvant når hovedpersonen valgte å ha en «alene-kveld» mot slutten. Synes også hele akten manglet litt av den sjarmen vi så sist og muligens tok nervøsiteten litt overhånd da hele fremføringen var en smule ufokusert. Her synes jeg vel at plateversjonen er hakket bedre enn live-versjonen så da var det vel muligens typen musikk som ikke falt i smak.

Akuvi

Eneste låt på norsk og sjeldnere har vi vel sett en tøffere gjeng jenter på en norsk MGP-scene. Dette er en type låt man nesten bare må se på live. En plateversjon av en slik låt er temmelig slappe greier og da er det jo rett og slett krise at all arbeidet disse jentene hadde gjort var verdiløst for å kunne muligens komme seg til en gullfinale. Sjelden har vi vel hørt en mer direkte tekst om det å være ung kvinne med de utfordringene det kan ha. Dansen satt som bare det og det er rimelig åpenbart at Akuvi innehar tonnevis med talent og ganske mange kilo sjarme også. Henne vil vi mer enn gjerne se igjen.

Foto: Julia Marie Naglestad/NRK