Slik skulle 12.mai vært

Endelig etter nesten ett års ventetid skulle det vært klart for en Eurovision-finale.

Og som det er blitt vanlig nå, oss ESC-fans sin høytidsuke starter med semifinale 1 på tirsdag.

For første gang siden 2011 skulle de norske farger forsvares i denne semifinalen.

Skulle det samme skje som i 2011 når Norge røk ut i semifinalen og mye av luften i ESC-ballongen var borte allerede tirsdag kveld?

Vel, akkurat det tror jeg vel ikke hadde skjedd i år.

Føler vel at de fleste av oss hadde klart å finne fem til 7 låter i «vår» semifinale vi mener Ulrikke lett burde ha slått.

Sånn uten å ha sett låtene på scenen tror jeg vel at disse landene ganske garantert hadde havnet bak Norge:

Hviterussland
Slovenia
Australia
Irland
Kypros
Kroatia
Romania

Det får vi uansett aldri vite, tross alt hadde alle sunget i juryfinalen dagen i forveien og kanskje gjort inntrykk på den profesjonelle juryen.

Alle finaledager starter med en gjennomkjøring av TV-sendingen, den er av og til såpass laid-back at artistene ikke en gang har på seg kostymene sine.

Denne gjennomgangen er ferdig såpass sent at artistene holder seg uten på arenaen til selve sendingen.

Nervene er litt ekstra i høyspenn siden dette er den første direkte-sendingen av tre og spenningen er til å ta og føle på.

Men, når sendingen er godt i gang er det gode humøret på plass og vi fans blir i festhumør at det faktum at nå er vår «jule-feiring» del 1 i gang.

Gjennom sendingen kommenterer vi hvordan hver enkelt artist har gjort det.

Sang ikke den artisten megabra og var den ikke en supersur tone vi hørte fra favoritten?

God stemning til tross, den går rett i «koma» når det gjenstår 15 minutter av sendingen.

Da skal nemlig 17 semifinale-låter bli til 10 finale-låter, og tro meg jeg satt i Green-room under første semifinale i Oslo i 2010, jeg følte på kroppen at stemningen der skiftet 100%.

Uansett hvor sikker jeg er på norsk finaleplass er nervene i helspenn inntil en av programlederne sier «NORWAY».

Sier vedkommende det slippes jubelen løs, sier vedkommende ikke det er det depping de luxe.

Som sagt, mye sier meg at det hadde blitt feiring de luxe denne kvelden og da hadde vi kunne gå rundt med ett bredt smil sammen med Ulrikke helt til lørdagen.