Hva med Nederland i 2021?

Det skulle vel nesten bare mangle at hjemmehåpet Jeangu Macrooy ikke fikk seg en ny sjanse i år.

Mens de fleste av artistene som har fått seg sjanse nummer to kommer med en låt som stilmessig ikke avviker vesentlig gjør denne karen skikkelig helomvending.

Fra en ganske så nedtonet ballade i fjor serveres vi i år enn nærmest oppløftende hymne med klare undertoner fra hans opprinnelse på Surinam.

Faktisk så fremfører han en ett par setninger på surinamsk så dermed enda ett språk servert på ESC-scenen.

Og jeg kan vel ikke si annet enn at selv om jeg ikke ble så begeistret for denne låten første gang jeg hørte den fikk den seg ett kraftig løft ved andre gangs fremføring.

Det skyldes nok at jeg nå følte en styrke og energi i fremføringen som gjorde at den steg mange hakk.

Nå var vel den første fremføringen jeg så en live-fremføring som rett og slett ikke funket like godt som musikk-videoen.

Dessverre kan vel det ikke annet enn kalles for ett potensielt svakhetstegn.

Får Jeangu ikke frem styrken i låten frem på scenen så kan han nok lide samme skjebne som mange hjemmehåp de siste årene.

Vel, det er ikke meg i mot å tas helt feil her, tiden vil vise.