Tusen takk Tix

Som så mange andre år det som til sist ender opp som den største opplevelsen i en MGP-finale er faktisk pausenummeret.

All ære til Subwoolfer, det blir superspennende å følge deres vei ut i Europa via månen skal vi tro dem.

Men, det som grep meg mest var Tix når han gjorde en helt nedtonet versjon av sin vinnerlåt fra i fjor.

Jeg var nok ikke den eneste som etter å ha sett dette tenkte at det i fjor kanskje hadde vært smart å la englevingene bli hjemme i Norge og i stedet ha denne leirbål-versjonen som jeg velger å kalle det.

En hel haug med strykere og det store koret i bakgrunnen hadde man naturligvis ikke kunne tatt med seg til Rotterdam, men de kunne «opptrådd» på bakgrunnen på scenen og vært med på en måte de også.

Jeg har hele tiden vært en stor fan av denne låten, men etter å ha sett denne låten tok det helt av emosjonelt for meg, jeg ble rørt langt inn i sjel og sinn.

Og musikk skal skape følelser av mange slag hos oss så slikt sett var det innertier fra Tix der, eller det var vel muligens Andreas Haukland som inntok scenen på lørdag.

Flotte personligheter begge to og det er jo lov til å håpe at han vil prøve seg igjen et annet år.